Å forsone seg med barnløsheten kan være en svært tung oppgave. For noen går denne sorgen aldri over. Kanskje den varer livet ut. Det kan være vanskelig for andre å forstå. Noen spørsmål jeg stadig stiller meg selv er hvorfor er det så vanskelig å snakke om barnløshet? Og hvorfor gjør det så vondt når vi ikke kan få barn?
Åpenhet gir andre muligheten til å forstå
Å formidle ut i det offentlige rom hvordan det oppleves når man strever med å få barn tror jeg er nøkkelen til å skape større forståelse for hva som skjer når noen ikke kan få barn. To fremtredende følelser mange barnløse beskriver er ensomhet og sorg.
Det er mange grunner til at folk strever med å få barn, og det er like mange grunner til at folk velger ikke å snakke om det. Det er vanskelig å snakke om ufrivillig barnløshet. Både for politikere, helsepersonell og for dem det rammer. Det handler om det mest private og intime i våre liv. Det handler om ønsket om å stifte familie, leve ut drømmer og håp for fremtiden. Ikke minst handler det om seksuallivet vårt.
De aller fleste deler tanker om fremtiden med familie og venner. De aller færreste deler fra sitt seksualliv med andre. Seksualitet er flott og viktig, men det er også sårt og vanskelig. Alle har sex, da blir det også særlig sårbart for noen at de ikke kan få barn sammen. Man får ikke til det «alle andre» får til.
Barnløshet er fortsatt forbundet med tabu
I møte med mennesker som strever med å få barn må vi andre være lydhøre. Noen ganger føles linen man balanserer på veldig tynn. Når jeg møter barnløse ønsker jeg å formidle nettopp nødvendigheten av å snakke sammen kombinert med behovet for respekt for mennesket og enkeltindividet. Som samfunn må vi vise hensyn til folks ønske eller ikke ønske om å dele fra denne livssituasjonen med andre. Min erfaring er imidlertid at ufrivillig barnløse ofte har behov for, og nytte av, å dele sine tanker med ande. Mange vet bare ikke til hvem eller hvordan de skal formidle sin sorg og fortvilelse. De forteller at de er redde for reaksjonene til den som skal lytte.
Undersøkelser viser at stress og psykisk belastning blir mindre hos de som deler sine tanker med andre. Åpenhet kan bidra til bedre forståelse for ufrivillig barnløses behov og ønsker, og ikke minst bidra til økt forståelse og aksept i samfunnet generelt. Jeg opplever at ufrivillig barnløshet for noen fortsatt føles som et tabu. Når man ikke tør å fortelle sine nærmeste venner at man strever med å få barn, da er det et tabu! Jeg tror alle forstår, når de tenker seg om, at det er tøft å være ufrivillig barnløs.
Å være modig krever mot
Hva er det så med disse tankene og følelsene som oppleves som så vanskelige å snakke om? Det trengs krefter av stål for å klare å si til en venninne «jeg orker ikke å komme på sykehuset å se ditt nyfødte barn fordi det gjør for vondt for meg». Det krever mot å si på jobben «jeg orker ikke å sitte i kantina i lunsjen fordi alle snakker om barna sine».
Hvordan skal man si til vennegjengen at man ikke kommer på fest fordi man er redd for at alle damene skal begynne å snakke om graviditeter og fødsler. Og hvordan skal man klare å gå ut i dagen når man føler skyld og skam fordi man ikke klarer å gjøre partneren sin gravid. Når man føler seg som mindre kvinne eller mann fordi man ikke klarer å lage barn.
De fleste mennesker bærer med seg et ønske om å stifte familie, kjenne et liv vokse inni seg og se et lite barn vokse opp. Det handler om å få lov til å gi omsorg og kjærlighet. Det handler om å se at livet går videre med spor av en selv. På spørsmål om hva som er tyngst å takle svarer altfor mange at det er følelsen av å være mislykket, de kjenner på utilstrekkelighet både som partner og menneske, og de forteller at følelsen av tomhet er endeløs.
Dette forteller oss også noe om hva samfunnet i dag bærer preg av, og hvilke store utfordringer vi står overfor når det kommer til å ta vare på mennesker som av ulike grunner ikke lever ut de forventninger samfunnet har til dem. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det også skal være rom for å ikke få til det mange andre får til uten å føle skam og skyld.
Noen å dele håpet med
For mange pårørende kan det være sårt og vanskelig å være på sidelinjen. Ønske om å være til hjelpe og støtte kan være vanskelig å formidle når paret selv ikke prater om det. Dersom man som venner eller familie ikke vet hva barnløse går gjennom, kan det oppstå situasjoner som barnløse opplever som tøffe og vanskelige. Det kan være spørsmål fra venner om man ikke snart har tenkt å få barn eller fremtidige besteforeldre som er utålmodige.
Når man får innsikt i, og forstår noen andres livssituasjon, er det også enklere å vise omsorg og gi støtte. Når man opplever omsorg og støtte fra venner og familie er det enklere å prate, og når man prater kan det føles som å slippe fri en vond klump i magen. Da får håpet vokse. Uansett er det viktig å ha med seg i tankene at det er vondt å snakke om noe man blir trist av. Det må vi som medmennesker tåle å høre og tørre å møte!
Skrevet av Renate Kurszus, adoptivmamma og tidligere styreleder i foreningen Ønskebarn
