Hun kommer inn i rommet og setter seg ned. Hun er tydelig nervøs. Har aldri snakket med en terapeut før. Tårene begynner å trille før hun får sagt et ord. Hun har gått og bært på så mye, bært på så mye, helt alene. Hun er ikke alene, men hun føler seg alene. Alene med tankene. De destruktive tankene. Tankene som prøver å overbevise henne om hvorfor hun ikke blir gravid.
Vi snakker om de fire siste årene hennes. I fire år har de prøvd å bli gravide. Først ved å prøve på vanlig måte, deretter med hjelp av IVF. Resultatet uteblir. Hun har ikke blitt mamma. Alle andre blir mamma, bare ikke henne.
Jeg spør henne om hva som er kommet ut av informasjon etter utredning. Hun forteller at mannen har dårlig sædkvalitet, men at den er god nok til å bruke ved IVF forsøk. Vi begynner å snakke om vanlige reaksjoner og følelser under denne prosessen. Hun begynner å gråte. Hun kjenner seg så godt igjen i det jeg forteller.
Når graviditeten uteblir trenger vi en grunn. Vi trenger en knagg, noe å henge oss fast ved, noe å skylde på. Vi klarer ikke å akseptere at resultatet kan være utenfor vår kontroll. Det vanligste jeg kan høre i terapirommet er:
- Jeg fortjener ikke å bli gravid
- Dette er en straff for tidligere utroskap/ abort/ skilsmisse
- Jeg lever et altfor usunt liv
- Jeg passer egentlig ikke sammen med partneren min
- Kroppen min klarer ikke å trekke til seg egget og bli gravid
- Jeg tenker for negativt
Alt dette er vanlige årsaker, som kvinnen lager til sannheter. Når man tenker slik lenge nok, blir det en sannhet. Når de månedlige skuffelsene ingen ende tar, så blir dette sannheter.
Jeg går nærmere inn på disse sannhetene;
Hvem mener at du ikke fortjener å bli gravid ? Hvilke forutsetninger hadde du i fortiden til å ta valg som står i stil til dagens situasjon? Klarer noen å tenke seg gravide? Nei; kan man da tenke seg «ikke gravid»? Er det kroppen din som skal trekke til seg egget, eller er det egget som skal feste seg til din hinne? Lever du mer usunt enn andre du kjenner som har blitt gravide?
«Dette er gode spørsmål å stille.»
Når et par er under behandling ved en klinikk, pleier jeg å si at, nå kan de slappe av. Nå kan de lene seg tilbake og gi ansvaret for graviditeten til klinikken de er på. Det er der på laben befruktning og utvelgelse av beste embryo skal skje. Under denne befruktning, vil ikke embryoet bli påvirket av de negative tankene, av aborten, skilsmissen eller utroskapen. Det er på laben den viktigste jobben blir gjort, og ved innsett er det egget som skal feste seg til hinnen.
Hun sitter og lytter til meg. Slikt har jeg ikke tenkt på det før, sier hun. Det føles godt å tenke på at dette ikke er mitt ansvar lenger og at den viktigste jobben blir gjort i forkant av innsett av embryoet, og at mine tanker ikke påvirker prosessen slik jeg tror.
Jeg ser på henne og sier: «Du skal være stolt av den jobben du har gjort til nå! Alt av det kontrollerbare i prosessen har dere gjort. Du har gått på hormoner, du har hatt egguttak og innsett. Mer får du ikke gjort. Alt du og klinikken kan gjøre, er å legge til rette for en graviditet, resten er utenfor vår kontroll og utenfor kontroll av negative, destruktive tanker. Ta opp kampen med disse tankene. Ikke la de stjele energi av deg».
Hun smiler. Virker kampklar. Kampen mot de destruktive tankene!
Skrevet av Tone Bråten
