Å adoptere et barn betyr gjerne et liv fylt av kontraster. Kontrasten mellom glede og sorg kan være stor. Samtidig som barna har mistet en familie, har de også fått en ny. Bakenforliggende for en adopsjon ligger det ofte mange vanskelige forhold, og for mange mye smerte og sorg. Å ikke kunne ta vare på sitt eget barn må være noe av det mest smertefulle foreldre kan oppleve. På den andre siden handler adopsjon også om håp, nye muligheter, omsorg, varme og kjærlighet.
Sorg over det tapte livet
Mange sider ved adopsjon rører ved grunnleggende og eksistensielle verdier knyttet til identitet og tilhørighet, og mange adoptivbarn lurer i løpet av oppveksten og ungdomstiden på hvem de er og hvor de kommer fra.
Enkelte barn er så små når de blir adoptert at de ikke kan huske noe av det som skjedde eller har minner fra tiden med sin biologiske familie. Noen har heller aldri bodd sammen med sine biologiske foreldre. For noen barn derimot, er tiden fra før og rundt adopsjonen preget av minner og erfaringer som blir en del av livet i den nye familien.
Adoptivbarns søken etter egen identitet kan også berøre spørsmål og refleksjon rundt landet de kommer fra, forholdet mellom fattige og rike land, om deres rolle i å oppfylle andres ønske om barn. For mange handler det også om det å ha blitt forlatt av egne biologiske foreldre. Å finne ut hva som skjedde da de biologiske foreldrene ikke lenger kunne ta vare på barna sine kan utløse sorg og sinne. Noen finner også ut at de har flere søsken, enten som er igjen i landet med de biologiske foreldrene, eller adoptert til andre familier et annet sted i verden. Å få lov å sørge over det «tapte livet» er viktig, og adoptivforeldrenes støtte og forståelse i denne situasjonen vil være av stor betydning for barnet.
Respekt for barnets valg
Hvordan man håndterer barnets historie i det nye livet er ulikt fra familie til familie. Mens noen bruker mye tid på å opprettholde bånd til landet og kulturen barna kommer fra, betyr det ikke så mye i andre familier. Noen adoptivbarn viser liten interesse for landet de kommer fra i oppveksten.
For enkelte er tilknytningen til landet en viktig del av hvem de er når de kommer til sine nye foreldre. Mange adoptivforeldrene synes det er viktig at barnet kjenner sin historie, og ser på dette som en viktig del av barnets identitet.
Jeg har opplevd å møte adoptivfamilier hvor barna har en så vanskelig historie at det har vært viktig å fokusere på den nye familien, tilknytningen til de nye foreldrene og sitt nye hjemland. Den vanskelige historien og opplevelsene fra tiden før de ble adoptert kan familien få hjelp til å håndtere senere i barnas liv dersom det skulle være behov for det. Uansett hvilken situasjon man har i sin familie er det fint å la barnet styre tempoet på disse tingene og respektere barnets ønsker, enten det handler om å utforske historien sin eller det å ikke vil vite noen ting.
Hvem er dine «egentlige» foreldre?
Adopterte skiller seg gjerne ut ved at de har et annet utseende en majoriteten av befolkningen. De opplever av og til diskriminering og rasisme til tross for at de føler seg like norske som andre. Mange i Norge har dessverre fortsatt fordommer mot folk som ser annerledes ut eller kommer fra andre land og kulturer.
I ungdomstiden kan adopterte oppleve at det kommer spørsmål fra venner og bekjente om egen adopsjonshistorie. Andre ungdommer glemmer nok at for adoptivbarna kan slike spørsmål være rart å måtte svare på, fordi de har aldri tenkt at adoptivfamilien sin ikke er den «egentlige» familien deres.
Noen adopterte ungdommer forteller at det var slike spørsmål som gjorde at de begynte å tenke på hvem de var, hvor de kom fra, og at dette videre ledet dem til å finne ut mer om sin adopsjonshistorie. Så lenge denne søken bunner i ungdommens eget ønske om å få svar er det ikke problematisk. Dersom ungdommen føler at han/hun må finne svar for å tilfredsstille andre eller forsvare sin egen norske identitetsfølelse kan det være mer krevende.
Å gå inn i egen adopsjonshistorie kan være tøft og vanskelig, og det er ikke alltid at svarere man få er slik man håpte og ønsket. Det er viktig at foreldrene støtter ungdommen i denne prosessen, og er tydelige på at ungdommens ønske å om finne ut mer om sin biologiske familie ikke endrer deres følelser for han eller hun.
Jeg ligner på mine adoptivforeldre!
Jakten på egen identitet handler ikke bare om gener og biologi, og fraværet av det i et adoptivbarns oppvekst. Identitet kan sees også i lys av det miljøet man har voks opp i. På den måten er det ikke så rart dersom både adoptivforeldre og adoptivbarn innimellom kan føle av de ligner på hverandre. For et adoptivbarn som strever med egen identitet kan det være godt å høre fra mammaen sin at man gjør noen fakter eller har en væremåte som minner om besteforeldre eller tanter og onkler. Det kan gi barnet følelse av å være en del av familien og slekta, til tross for at det ikke en noen biologiske eller genetiske bånd mellom dem.
Forskning er viktig
Ved Universitetet i Oslo har forskere de senere årene gjennomfør flere studier som omfatter adoptivbarn og deres familier. Forskerne har funnet ut at tross for en tøff start på livet går de bra med de aller fleste adoptivbarna og deres familier, og de får en trygg og god oppvekst. Forskningen har også vist at for barn som ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre er adopsjon den beste løsningen.
Forskning på dette feltet er viktig, ikke bare for å få større forståelse av hvordan det går med adoptivbarn i lys av deres tidligere livserfaringer. Det er også viktig å kartlegge behovene til barna og familien etter adopsjonen slik at samfunnet bedre kunne møte og forstå hva familien og barnet trenger av hjelp og støtte fra andre utenfor familien.
En av oppgavene til adopsjonsforeningene er å følge opp barna og familiene i tiden etter adopsjonen. De legger også til rette for at adopterte ungdommer kan møtes og dele erfaringer rundt det å være ungdom og adoptert. Flere ungdommer har også delt mange av disse erfaringene i foreningenes medlemsblader og på ulike temamøter. Det gir oss et godt innblikk i ungdommenes identitetsprosesser, som ikke bare er verdifulle for venner og familie, men også for alle som jobber med adopsjon. Dersom familiene, og samfunnet forøvrig lykkes i å få adopterte barn og ungdommer til å være trygge på seg selv og hvem de er i møte med verden har man fått til noe verdifullt og viktig.
Skrevet av Renate Kurszus, adoptivmamma og tidligere styreleder i foreningen Ønskebarn