Mannen min og jeg giftet oss i juli 2007, og vi var umiddelbart klare for å få barn. Jeg hadde en forestilling om at det «bare var å lage barn», men høsten gikk, jula kom og et nytt år. Lite visste jeg at det skulle komme og gå tre jul og nyttår til, før jeg endelig jula 2011 hadde en stor kul på magen. Disse fire åra var lange og tøffe, preget av opp- og nedturer.
Det begynte med hormonbehandling og inseminering
Jeg gikk først igjennom hormonbehandling for å sikre eggløsning. Dette kom i gang våren 2008. Deretter tok jeg en rekke blodprøver for å sjekke hormonnivå o.l. I mars 2009 fikk jeg utført en lapraskopi uten at den avdekket at noe var feil. I november 2009 var jeg i gang med behandling på Rikshospitalet. Første post på programmet var inseminering. Tre runder med dette gav ingen resultater.
Deretter ble det IVF (prøverørsbehandling)
I mars 2010 hadde vi vår første runde med IVF. 24 egg ble tatt ut av mine overstimulerte eggstokker. 13 av disse ble befruktet og ett satt inn og 12 ble lagt på frys. Heller ikke denne første embryo-innsettingen gav resultater, og nedturen var enorm. Jeg kunne ikke fatte hvorfor dette skulle være så vanskelig. 2010 var preget av opptining av embryoer og innsetting, men heller ikke fem runder med innsetting av et og to opptinte embryoer, gjorde at jeg kunne se to streker på graviditetstesten.
Byttet fra offentlig til privat klinikk
Etter hvert var det en lege på Rikshospitalet som tok tak i saken min og henviste til en livmorundersøkelse. Det var en fascinerende opplevelse å få se innsiden av livmoren min på film, men heller ikke denne undersøkelsen avdekket at noe var galt. Jeg ble etter hvert ganske lei og motløs. Jeg hadde hørt mye positivt om Fertilitetsklinikken på Aleris og tok derfor kontakt med dem våren 2011. Ja, dette kostet penger, men jammen meg var det verdt det. For en mottakelse og for en ivaretagelse; det var verdt hver krone.
Endelig en positiv graviditetstest! Og enda en!
Jeg begynte hormonbehandling i april 2011. Da jeg hadde blitt noe overstimulert under IVF-runden på Rikshospitalet, ble det besluttet at jeg ikke skulle bruke nesespray, men heller følge naturlig syklus og tilføre hormoner for å modne flere eggposer. I midten av mai ble det hentet ut åtte egg og fire av disse ble vellykket befruktet og begynte celledeling. To embryoer ble satt inn og etter 14 dager kunne jeg endelig observere en positiv graviditetstest. I uke 7 avdekket ultralyd ett tikkende hjerte og den 17.februar 2012 ble lille Eirik født. I januar 2014 ble lille Sanna født – hun kom som rekende på ei fjøl og helt av seg selv.
«Innimellom har det blitt vanskelig, men vissheten om at vi er sterkere sammen enn hver for oss, har hjulpet oss på veien.»
Jeg prøvde virkelig ALT!
Jeg har hele veien vært åpen for alternativ hjelp for å nå min drøm om å få barn. Jeg har hatt god hjelp av akupunktur, homeopati og fotsoneterapi. Jeg har også fått healing, både fjern og nær, jeg har gått til laser. Jeg har drukket hostesaft og bidronninggele, grapefruktjuice og gresskarkjerner.
Det var mange meninger om meg
Legen på Aleris mente jeg hadde polycistiske eggstokker, homeopaten jeg gikk til, mente jeg var lav på progesteron. På Aleris mente de også at jeg kunne ha nytte av kortisontabletter etter embryoinnsetting for å dempe immunforsvaret mitt. Det er ikke godt å vite hva som er hva og på veien møter man mange «forståsegpåere» og så er det opp til en selv å sortere og å velge ut hva man vil gå for.
Sendte informasjonsmailer til de nærmeste
Jeg har hatt svært god erfaring med å være åpen om problemstillingen og sendt stadige fellesmailer med info til de nærmeste. Dette hjalp både meg og dem; jeg slapp å oppdatere alle hele tiden om hvordan det gikk, og de slapp å spørre. Det gav meg rom til å være meg og til å snakke om flere sider av livet mitt og ikke bare dette altoppslukende prosjektet som det etter hvert ble.
Sterkere sammen enn hver for oss
Ekteskapet og parforholdet har også holdt og faktisk blitt ganske mye sterkere av alle opp- og nedturene. Vi har vært åpne til hverandre og gitt hverandre rom for ulike reaksjoner og tanker. Innimellom har det blitt vanskelig, men vissheten om at vi er sterkere sammen enn hver for oss, har hjulpet oss på veien.
Jeg ble mamma til slutt!
I dag sitter jeg med to flotte barn og hver dag tenker jeg på hvor krevende, slitsomt og eventyrlig det er. Og jeg sender en takk til alle de som hjelper oss som er i en slik situasjon og en takk for at jeg fikk lov til å bli mamma, at det gikk til slutt.
Skrevet av Anne-Torbjørg Raastad-Hoel