Våren 2003 ble vi gravide kort tid etter at jeg hadde sluttet på p-piller. Jeg ble gravid utenfor livmoren. Da vi etter operasjonen fikk vite at vi nok ikke kom til å lykkes med å bli gravide igjen på egenhånd, ble vi overrasket. Vi hadde ikke tenkt på at det kunne bli problemer da vi bestemte oss for å få barn. Det ikke så rart at vi ikke hadde tenkt på dette. Det var nesten ingen i omgangskretsen vår som hadde barn. Vi var alle tidlig i tyveårene, og relativt bekymringsløse. Ufrivillig barnløshet var upløyd mark for oss. Det var heller ikke mye snakk om barnløshet i det offentlige ordskiftet.
Sykehuset tok det som en selvfølge at vi ønsket å gjøre IVF etter operasjonen, og vi var for omtåket til å si «stopp en halv – hva er det som foregår!» I den påfølgende prosessen fikk vi lite oppfølging fra legen min og sykehuset. Det bidro til at vi aldri følte noe nærhet til dette «barneprosjektet». Det var som om vi satt i en karusell vi ikke hadde styring på selv. Vi hang bare med i svingene. Vi følte oss så fremmede i møte med sykehuset, og ensomheten i den situasjonen vi befant oss i var stor.
Ettersom månedene gikk og vi ventet på at forsøket skulle komme i gang, snakket vi stadig om adopsjon som et alternativ for oss. Da det ble klart at jeg ikke ble gravid på det første forsøket, avsluttet vi videre behandling med IVF. Vi tok kontakt med en adopsjonsforening for å starte prosessen mot adopsjon. Vi var trygge på valget vårt, og reisen vi startet da var vårt prosjekt! Vi følte vi hadde funnet vår vei videre mot det å bli en familie.
Da vi sendte inn adopsjonssøknaden skjedde ting fort, og etter bare noen få uker skulle vi møte barnevernet. Møtet med saksbehandleren var positivt, og vi opplevde denne tiden som spennende og lærerik. Vi ble godkjent av barnevernet og alle dokumentene våre ble sendt til BUF-etat. På dagen 6 måneder etter at vi sendte inn søknaden ble vi endelig godkjente for adopsjon av søsken inntil 5 år. Det kjentes som en stor bragd!
11 måneder etter at vi startet prosessen ble alle dokumentene våre sendt til Brasil. Da begynte den virkelig lange ventetiden. Vi prøvde å leve så normalt som mulig, men innimellom var det vanskelig å ikke bli påvirket av uvissheten. Det tyngste var at vi ikke hadde noen indikasjoner når vi kom til å få telefon. Det kunne ta alt fra noen måneder til flere år. Det var ikke alltid like lett å være tålmodig, og innimellom føltes ting ganske så håpløst og uvirkelig.
Det tok litt over to år. I slutten av mars 2007 ringte endelig telefonen, og en myk stemme i andre enden gratulerte meg og sa at vi hadde blitt foreldre til to gutter – tvillinger på 4,5 år! Jeg klarte å rablet ned noen stikkord fra samtalen, og ringte mannen min for å fortelle den fantastiske nyheten. De neste dagene var bare kaos. Positivt kaos! Vi fikk vite at vi skulle reise om to uker, og vi rakk knapt å ta innover oss hva som var i ferd med å skje. Jeg kan med hånden på hjerte si at det er de mest kaotiske ukene jeg noen gang har opplevd. Det var mye som skulle gjøres klart. Både til avreise og et langt opphold i Brasil, og ikke minst til hjemkomsten. Jeg husker ikke så mye fra disse ukene. I midten av april reiste vi til Brasil for å møte guttene våre! Vi var i Brasil i nesten 7 uker, og i slutten av mai 2007 landet vi på Gardermoen som en familie på 4.
Nå har det gått 10 år, og guttene har blitt tenåringer. Det har vært en utrolig reise! Det har også vært tøft og krevende. Adopterte barn har noen ganger opplevd tøffe og vonde ting. Det kan være utfordrende å møte, og forstå barnas behov. Ikke bare for oss som er foreldre, men også for de som møter barna i barnehage og på skolen. Noen familier trenger kanskje hjelp fra ulike instanser. Det viktigste i disse barnas liv er likevel omsorg, trygge armer, forståelse og uendelig mye kjærlighet fra alle rundt dem.
Jeg titter inn på de sovende guttene mine hver eneste kveld og tenker at jeg er så utrolig takknemlig for at akkurat jeg fikk lov å bli mammaen til disse to flotte guttene. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte!
Skrevet av Renate Kurszus, adoptivmamma og tidligere styreleder i foreningen Ønskebarn
