Par som smiler

Det står en rekke etiske problemstillinger i kø når vi skal diskutere eggdonasjon, og to etiske dilemmaer som ofte fremmes i denne debatten er likestilling av sæd og egg-celler, og definisjoner av hva morskap er. Kan man likestille egg og sædceller, og hvem blir barnets egentlige mor dersom fødemor ikke har noen genetisk eller biologisk tilknytning til barnet?

Likebehandlingsprinsippet

I Norge står likestilling og like rettigheter til velferdsgodene sterkt. Likebehandling av pasienter er et grunnprinsipp for den offentlige helsetjenesten i Norge. Pasientrettighetsloven gir pasienter rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og lovens utgangspunkt er likebehandling. Med dette som utgangspunkt legger lovverket i dag til rette for at man skal få samme behandling for samme medisinske problem, uavhengig om man er mann eller kvinne.

Til tross for at dette likebehandlingsprinsippet går 50 år tilbake i tid, og står som en grunnpilar i velferdssamfunnet vårt, er det fortsatt totalforbud mot eggdonasjon i Norge i dag. Men hva er egentlig det substansielle grunnlaget for denne forskjellsbehandlingen i helsetilbudet til infertile menn og kvinner i Norge?

Selv om pasientrettighetsloven gir rett til lik behandling, er det Bioteknologiloven som styrer hvilke behandling som skal være lovlig. Bioteknologilovens kapittel 2, § 15 og 18 sier at det ikke er lov å bruke og tilbakeføre befruktede egg til en annen kvinne enn den kvinnen egget stammer fra. Det er heller ikke lov å donere egg til en annen kvinne med hensikt å behandle infertilitet. Bioteknologiloven overstyrer dermed pasientrettighetsloven med tanke på retten til behandling, og det rammer i dette tilfelle infertile kvinner.

Er likestilling gyldig som argument i debatten om behandling til ufrivillig barnløse?

Når likestillingsaspektet blir brukt i debatten om eggdonasjon handler det, slik jeg ser det om hvorvidt man kan likestille egg og sæd, og derfor også gi barnløse likt behandlingstilbud uavhengig av om de er menn eller kvinner. Motstandere av eggdonasjon mener på sin side at likestilling som sådan ikke har noe med dette å gjøre, og dermed ikke hører hjemme i denne debatten.

At kvinnens egg er mer utilgjengelig enn mannens sædceller brukes ofte som et argument for at egg ikke kan likestilles med sædceller, og følgelig kan man heller ikke likestille donasjoner av egg og sæd. Egg er en ressurs det er knapphet på. Mens sædceller produseres i et svimlende antall gjennom hele mannens liv, blir kvinnen født med et bestemt antall egg som skal vare hele hennes fruktbare alder. Når kvinnen kommer i overgangsalderen opphører eggproduksjonen.

Er kvinnens utilgjengelige egg et godt nok argument for ikke å likestille egg- og sæddonasjon, og slik gi kvinner og menn samme rett til behandling for infertilitet slik lovverket i dag legger til grunn for? Jeg mener at disse argumentene ikke bør tillegges vekt i en diskusjon om forbud eller legalisering av eggdonasjon.

Dersom vi skal snakke om likestilling i spørsmål rundt eggdonasjon mener jeg at vi må tenke likestilling i et annet perspektiv enn medisinsk likestilling. Vi må diskutere selve verdien av eggcellene og sædcellene, og anta at ønske om å likestille dem kommer fra en tanke om at det ene ikke er mer verdt enn det andre. Slik jeg ser det handler denne debatten mer om verdier i forhold til eksistensielle spørsmål. Disse eksistensielle spørsmålene avgjøres ofte i møte mellom religion og kultur, og de vil, når vi vokser opp forme oss som mennesker.

Uten hverandre blir det ikke liv

Det er som nevnt mer komplisert å hente ut egg fra kvinner enn det er for menn å donere sæd, og for kvinnen som skal donere egg er selve prosessen med hormonstimulerende behandling med påfølgende egg-uttak et inngrep som til en viss grad medfører risiko for kvinnen. Det er imidlertid slått fast blant annet av Bioteknologirådet i dets uttalelse om eggdonasjon fra 2015 at risikoen forbundet med denne behandlingen er så liten at det i seg selv ikke er grunn nok til å forby slik behandling.

Ironisk nok blir det ikke nytt liv uten at begge cellene har smeltet sammen. Kan man da legge til grunn at den ene cellen har mer verdi enn den andre? Jeg mener at man her ikke snakker om medisinsk verdi, men en verdi som handler om eksistensielle elementer som biologi, tilknytning og morskap kontra farskap. Kan vi med hjelp av biologi og gener gradere egg- og sædcellenes verdi, og videre nekte kvinner å donere og motta egg for å få barn fordi enkelte kritikere mener at det potensielle morskapet, som ligger i kvinnens natur er mer verdifullt enn en manns potensielle farskap?

I andre medisinske spørsmål vil man sannsynligvis ikke stille samme strenge krav til tilgjengelighet for å bestemme hvem som skal få tilbud om medisinsk behandling eller ikke. Dette leder meg til å tro at forbudet mot eggdonasjon dypest sett handler om noe helt annet, nemlig morskap.

Fars tilknytning til barnet

I den offentlige debatten blir sjeldent de overnevnte problemstillinger løftet frem når det handler om sæddonasjon. Det er grunn til å merke seg at flere av argumentene som brukes mot eggdonasjon ikke synes å være like relevante for sæddonasjon, til tross for at det ved begge typer donasjon i like stor grad dreier seg om at en av foreldrene vil være uten biologisk og genetisk tilknytning til barnet.

Det kan nok likevel hende at enkelte mener at det er like mange etiske problemstillinger knyttet til sæddonasjon. I så tilfelle kommer de sjeldnere til uttrykk, og inntrykket mitt er at det på mange måter er større aksept i dagens samfunn for at man ikke alltid vet hvem far er.

Når par får gjennomført eggdonasjon er i mange tilfeller far den som er biologisk knyttet til barnet. Jeg mener den tilknytningen ikke er mindre verdifull enn biologisk tilknytning mellom mor og barn.

Hvem er den egentlige moren?

Mange som mener at eggdonasjon skal være forbudt formidler usikkerhet og bekymring i forhold til hvem som blir barnets mor. I denne bekymringen mener jeg det må ligge andre elementer enn de helt klare og faktiske forholdene, nemlig det at kvinnen som bærer frem og føder barnet blir barnets mor. Min oppfatning er at denne bekymringen gjenspeiler troen på at mor utelukkende er den som har biologisk og genetisk tilknytning til barnet?

Denne tolkningen bryter slik jeg ser det med de normer og verdier Norge er målbærer av i dag, nemlig at en mor er den kvinnen som har oppfostret barnet, gitt det omsorg og kjærlighet. Strukturer og ordninger vi har i samfunnet i dag godtar og oppfordrer både kvinner og menn til å se alternative løsninger til det å bli foreldre dersom de selv ikke kan få barn. Adopsjon og fosterhjem er to familieløsninger hvor nettopp biologi og gener ikke spiller noen rolle for utsiktene til at barnets beste blir ivaretatt. I flere adoptivfamilier vet man heller ikke særlig mye, eller kanskje ingen ting om de biologiske foreldrene. Dette har vi som samfunn akseptert, og mener likevel at barnets beste blir ivaretatt når barnet blir adoptert bort.

Livets rett

Et ønske om barn kan vokse like sterkt i både kvinner og menn. Ønske om å føle tilknytning til sine barn tror jeg også er likt hos både kvinner og menn. Noen mener at barnet skal ligne på seg selv, og ønsker at barnet bærer det genetiske med videre til fremtidige generasjoner. Med seg bærer nok alle likevel en visshet om at barnet uansett hvordan det kom inn i familien bringer noe fra foreldrene med seg videre i livet, og til de neste generasjonene.

Å kjempe for andres rettigheter er en god egenskap, og de aller fleste av oss beundrer mennesker som står opp mot noe og gjør det. Når vi snakker om eggdonasjon møtes rettighetskjempere på flere ulike nivå. Pasientrettigheter som rett til likebehandling uavhengig av kjønn, alder og sosial tilhørighet, barns rettigheter, og til slutt det ufødte barns rettigheter.

Noen kjemper også for eggets rettigheter, en mikroskopisk liten ting som ikke kan defineres som et liv. Det er vanskelig å sette alle disse elementene opp mot hverandre, men vi må ikke glemme at kvinners ønske om å selv få bestemme over egen kropp og egne eggceller også har livets rett.

Menn som donerer sæd blir gjerne sett på som snille og hjelpsomme. De gjør en god gjerning. På sikt håper jeg at kvinner som har det samme ønske også blir møtt med respekt og aksept for sitt ønske om å hjelpe barnløse par med å få barn.

 Skrevet av Renate Kurszus, adoptivmamma og tidligere styreleder i foreningen Ønskebarn

Artikler du kanskje liker

Den magiske dominoeffekten

Legg til rette for produksjon av supre kjønnsceller

Kroppen vår er bygd opp av celler. Muskelceller, fettceller, skjelettceller, hudceller, nerveceller og så videre. Vi har en hel billiard celler i kroppen (1000 millioner millioner) som er fordelt på rundt 220 ulike celletyper. Utrolig, men sant! Kjønnscellene gir oss muligheten til å formere oss…

Bioteknologiloven forklart enkelt

Assistert befruktning i Norge

Den teknologiske og medisinske utviklingen innenfor dette feltet går i hurtig tempo, og mulighetene for de som trenger hjelp til å få barn er mange. Hvilke behandling som tilbys i Norge reguleres av Bioteknologiloven kapitel 2. I Norge tilbys det assistert befruktning til heterofile og…

7 stille årsaker til at graviditeten uteblir

Glade mennesker blir alltid gravide- eller er det sånn?

Man kan være så glad og lykkelig og forelsket man bare vil, men det kan likevel ta litt tid. Hysj- kan du høre dem? De stille årsakene til at graviditeten kan ta litt tid: Alder Uansett hvordan man snur og vender på det, er alderen den…

Last inn flere saker