For mange er adopsjon en flott måte å få barn på. Å bli adoptivforeldre skiller seg klart ut fra det å bli foreldre på den tradisjonelle måten med graviditet og fødsel, og mange reiser til et annet land for å hente hjem et barn som trenger en ny familie.
Flertallet av de som adopterer har valgt dette fordi de ikke kan få egne barn. Noen velger også adopsjon selv om de kan få barn, og har gjerne egne barn fra før. Uansett hva som er bakgrunnen for adopsjonen må alle gjennom den samme prosessen for å bli godkjent. Dersom man ønsker det, kan man søke om søskenadopsjon. Det er også mulig å søke om adopsjon av norske barn. Tidligere har det vært svært få barn i Norge som adopteres bort, men Bufetat oppgir at det den senere tiden har vært en økning i norske spedbarn som frigis for adopsjon, og at de trenger flere familier som kunne tenke seg å adoptere barn fra Norge. Adopsjonsprosessen er litt annerledes enn ved internasjonal adopsjon. Det er mulig å søke om adopsjon både fra Norge og utlandet samtidig, men når søknaden er klart til å sendes til utlandet må man velge en av delene.
Lover og regler i forbindelse med adopsjon
For å kunne gjennomføre en internasjonal adopsjon må lovverket i to land følges. I Norge reguleres all adopsjon gjennom Lov om adopsjon (adopsjonsloven) og i retningslinjer for adopsjon utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet. Internasjonal adopsjon reguleres også gjennom FN`s barnerettigheter og Haagkonvensjonen.
All adopsjon i Norge skal skje via en adopsjonsforening. Det er tre adopsjonsforeninger i Norge som formidler adopsjoner på vegne av norske myndigheter, Inor Adopt, Verdens Barn og Adopsjonsforum. En adopsjonsprosess foregår i flere faser, og strekker seg over mange år fra start til slutt.
Hvor skal barnet komme fra?
Når man bestemmer seg for å adoptere bestemmer man seg ikke bare for å bli en familie. Man knytter seg også til et annet land for resten av livet. Mens noen har klare ønsker for adoptivland, har andre ikke like sterke følelser rundt valg av land. Alle land har ulike kriterier og krav til adopsjonssøkere, og søkerne må oppfylle disse kravene for at landet skal ta imot søknaden. Det er disse kravene sammen med søkernes ønske om land som til slutt avgjør hvilket land som passer hver enkelt søker. Adopsjonsforeningene anbefaler vanligvis at man velger land ut i fra interesser, språkkunnskaper eller kjennskap til landet i stedefor å velge det landet som på daværende tidspunkt har kortest ventetid. Ventetidene kan endre seg raskt i de ulike landene.
Mange faser
Når man har valgt land må man søke adopsjonsforeningen om formidlingsbekreftelse. Deretter sender man søknad til Bufetat om forhåndssamtykke. Da starter Fosterhjemtjenesten i Bufetat utredningen sin, og det skrives en sosialrapport. Når man er godkjent som adoptivforeldre sendes søknaden til det landet man skal adoptere fra, slik at man kan bli matchet med et barn som trenger en ny familie. Når man har funnet en familie til barnet reiser foreldrene for å hente barnet hjem til Norge. Etter hjemkomst må man melde til folkeregisteret at barnet har flyttet til Norge. Deretter søker man om barnetrygd, engangsstøtte og avklarer hvordan man vil avvikle foreldrepermisjonen sin. Som en del av godkjenningen kreve norske myndigheter også at man gjennomfører et adopsjonsforberedende kurs.
Noen opplever søknads – og godkjenningsprosessen som inngripende. Det kan være vanskelig å forstå at det må sendes inn så mye dokumentasjon og gjennomføres flere omfattende samtaler med fosterhjemtjenesten for å bli godkjente. Myndighetenes oppgave er å være sikre på at søkerne tilfredsstiller kravene for adopsjon. De skal gjøre en grundig vurdering av omsorgsevnen og sikre at barnet får gode oppvekstvillkår. Bufetat legger videre vekt på at familien ikke skiller seg særlig ut fra andre familier når det kommer til boforhold, økonomi, alder osv.
Adoptivbarnet får samme rettslige status i familien som et biologisk barn ville fått. Oftest brytes alle bånd til den biologiske familien. Det betyr imidlertid ikke at adopterte barn ikke kan finne igjen sin biologiske familie når de blir voksne dersom de ønsker det. Noen adopterte barn og ungdommer har behov for å finne og oppsøke sin biologiske familie, mens andre ikke ønsker det eller har behov for det i det heletatt. For noen adoptivbarn er det ikke mulig å finne biologisk familie fordi man ikke har noe informasjon om dem.
Lang prosess
Alle som går i gang med adopsjon har et sterkt ønske om å få barn og bli en familie. Noen har kanskje prøvd å få barn i mange år før de endelig bestemmer seg for å adoptere. En adopsjonsprosess kan være en tidkrevende og tøff situasjon å stå i, og for noen er usikkerheten og uforutsigbarheten i denne livssituasjonen nesten uutholdelig.
Å bli godkjente som adoptivforeldre handler ikke om at man skal innfri noen krav om å være gode nok. Det handler kanskje mest om å være trygge på seg selv, og gi de som utreder og skriver sosialrapporten et så godt innblikk i hvem man er som mulig. Meningen er at både de og sosialtjenesten i landet man skal adoptere fra skal få best mulig inntrykk av hvordan man er som person, som par og blivende omsorgspersoner. Man blir også spurt om egen oppvekst, relasjon til familie og venner, og man får muligheten til å fortelle hva man liker å gjøre på fritiden og hva man jobber med.
Tiden det tar
I tillegg til at adopsjon ofte tar lang tid, kan prosessen være uforutsigbart. Fra tid til annen oppstår det situasjoner som er utenfor både adopsjonsforeningene og norske myndigheters kontroll. Det kan være politisk uro, krig og naturkatastrofer. I slike situasjoner stopper alltid landets myndigheter internasjonale adopsjoner til situasjonen er avklart og stabil. All adopsjon til Norge stanses også dersom norske myndigheter har mistanke om korrupsjon.
For de som ikke kjenner adopsjonsprosessen kan det være vanskelig å forstå hvorfor det tar så lang tid å adoptere barn fra utlandet. De fleste kjenner til gatebarna i Brasil og India, og har lest i media om barn som mister eller kommer bort fra familien sin etter naturkatastrofer. Det er lett å tenke at det må være bedre for disse barna å få komme til noen som veldig gjerne ønsker seg barn. Det er svært få av disse barna som kan frigis for internasjonal adopsjon fordi situasjonen rundt omsorgssituasjonen deres er uavklart. En annen viktig årsak til at det ikke gjennomføres internasjonale adopsjoner etter naturkatastrofer er for å forhindre at det oppstår situasjoner med illegale adopsjoner.
Det er en omfattende prosess når et barn skal frigis for internasjonal adopsjon, og alle muligheter for barnet til å vokse opp hos egen eller annen nær familie skal være prøvd. Det er mange ulike årsaker til at foreldrene selv ikke kan ta hånd om barnet sitt og at det til slutt blir adoptert til et annet land. I noen land er det også slik at barnet skal være forsøkt adoptert innenlands før det kan adopteres til et annet land. Alle land har forskjellige prosedyrer for hvordan en internasjonal adopsjon skal foregå, samtidig som felles internasjonale lover og konvensjoner skal følges for å sikre barnet en så trygg oppvekst som mulig i sitt nye land. Ventetiden frem mot tildeling kan oppleves tung for mange, og det kan være vanskelig å la livet gå som normalt. Noen land har et slags køsystem som gjør tildelingen forholdsvis forutsigbar, mens andre land har ikke et slikt system og man har ingen indikasjoner på at noe skjer. Etter tildeling varierer det også fra land til land hvor fort man må reise for å hente barnet. Noen land krever at man kommer i løpet av noen dager, mens andre land har ventetider til avreise som strekker seg opp mot et år eller mer.
Barnets behov i sin nye familie – tilknytning
Når man endelig er trygt hjemme skal man finne sin egen vei som familie. Det er da den virkelige reisen begynner! Det er en spennende tid med mange nye inntrykk for alle sammen. Det kan ta tid å bli trygge på hverandre. Det er viktig at familien etablerer en trygg base, og sakte men sikkert åpner dørene til en ny verden for barnet. Alle adoptivbarn har livserfaringer som på ulikt vis vil merke dem. De har opplevd brudd i relasjoner til en eller flere omsorgspersoner. Det blir viktig for foreldrene å ha fokus på tilknytningen til barnet. Noen barn vil få en god og trygg tilknytning til sine nye foreldre, og sakte falle til ro. Andre vil ha alvorlige tilknytningsskader som kanskje vil prege dem gjennom hele oppveksten.
Å jobbe med tilknytning er noen ganger vondt og vanskelig. Det kan være fint å bruke ventetiden på å sette seg inn i hva det innebærer å ha barn med tilknytningsskader i familien. Innsikt i hvordan man bør jobbe for å trygge barnet, og hvordan utfordringene arter seg er viktig for alle som møter barnet hjemme. Det er også viktig for de som møter barnet på de andre arenaene hvor barnet skal være.
For noen adoptivfamilier er det få utfordringer i forhold til det å ha adoptivbarn i familien. Andre familier opplever at omsorgssituasjonen kan være så krevende at de må få hjelp og støtte utenfra. Det er viktig å tenke gjennom egne holdninger til det å oppsøke og få hjelp fra kommunens støtteapparat. Dersom barnet strever i barnehage eller på skolen, eller man strever hjemme er det viktig at foreldrene vet at man ikke trenger å stå i dette alene. For mange kan lavterskeltilbud fra kommunen ofte være nok til å hjelpe både barn og foreldre på riktig vei. Som en del av forberedelsene til barnet kommer kan man gjøre seg kjent med de ulike hjelpetilbud kommunen har, gjøre seg kjent med helsestasjonen og andre tilbud kommunen har. Mange går også på språkkurs for å lære seg språket i det landet de skal reise til.
Når barnet endelig er her er som oftest ventetider og utålmodigheten man følte på glemt. Det er en fantastisk opplevelse å få adoptere et barn, og en berikelse for de familiene som får oppleve det!
Skrevet av Renate Kurszus, adoptivmamma og tidligere styreleder i foreningen Ønskebarn
